Om to uker, avgjøres hvem som skal styre landet de neste fire årene. De politiske partiene legger ulik vekt på næringer innen elektrifisering, men felles er at en regjeringskonstellasjon vil stå overfor en rekke dilemmaer.
I episode 8 av podkasten Grønn Sone har jeg samlet to tidligere statssekretærer fra hver sin blokk i norsk politikk, Sigbjørn Aanes (Høyre) og Ketil Lindseth (Arbeiderpartiet), samt fagsjef Christian Eriksen i Bellona for en diskusjon rundt det kommende Stortingsvalget.
I 1989 tok Bellona inn en ombygget elektrisk Fiat til Norge. Det ble på mange måter starten på den norske elbilsatsningen, og i dag er synet av en elbil på norske veier blitt helt vanlig. Etter hvert som andre deler av samfunnet også elektrifiseres, må folk flest forvente at det vil bli endringer. Og ikke alle endringene vil bli like populære, slik vi har sett med vindmølledebatten de senere årene og vannkraftdebatten på tiden da vannkraften ble bygget ut. Derfor trenger vi en politisk ledelse i Norge som kan prioritere og ta beslutninger som kutter utslipp og tiltak som er enkle å forstå for folk flest.
Norge som Europas grønne batteri
Uavhengig av hvem som styrer de neste fire årene, vil vi trenge mer kraftproduksjon og flere muligheter for lagring av energi. Vi trenger også å bygge industri som kan ta i bruk fornybar kraft i stedet for fossilt. En av de viktigste oppgavene for politikerne blir å få med folk flest på de endringene som kreves.
For i norsk klima -og energipolitikk er det flere store dilemmaer. Flere av dem diskuteres i mer detalj i denne episoden av Grønn Sone:
- Manglende kapasitet i kraftnettet for å etablere ny industri og gjøre eksisterende industri utslippsfri
- Økende behov for nye arbeidsplasser og kompetanse som må innrettes i nye næringer
- Beslagleggelse av større areal for utbygging av kraft versus naturhensyn
- Hensikten med å elektrifisere norsk sokkel
Flere av dilemmaene støter rett inn i den norske folkesjelen. Behovet for å velge det mest kostnadseffektive, minst konfliktfylte, og som samtidig sikrer en levestandard og velferd på dagens nivå, kan virke som en umulig oppgave.
Heldigvis finnes det løsninger ved å gripe mulighetsrommet som oppstår ved omstilling og endring. Her er Norge godt rustet. For i skjæringspunktet mellom naturgitte fortrinn og kompetanse blant norske arbeidere, står industrien klare til å levere.
Politikken endrer seg raskere enn tidligere, og ikke minst er flere gamle norske industribyer – for eksempel Mo i Rana og Narvik - på vei tilbake. Samtidig er vi alltid litt på bakbeina, mens andre land innoverer, posisjonerer seg og skrur opp tempoet betraktelig. Dette er nytt for oljenasjonen Norge – tidligere har vi ikke måtte diskutere tempo eller hva vi skal leve av på samme måte som nå.
Et nytt tankesett
Tilbake på 70-tallet var vi tvunget til å tenke nytt for å skape verdier. Den tenkningen resulterte i oljealderen. Fremover må vi finne tilbake til den politiske kreativiteten, hvor behovet for å tenke mer helhetlig og annerledes enn i fireårssykluser vil bli høyst gjeldende. De ulike beslutningene og satsingene på nye næringer tvinger oss til å tenke på tvers av sektorer og skape utradisjonelle samarbeid, men som vil evne å få de ulike industrisatsingene og tiltakene til å komplimentere hverandre slik at det skapes en grønnere og mer bærekraftig modell for energinasjonen Norge.
Hør mer om norske energidilemmaer, mulige regjeringskonstellasjoner, og politikken til de ulike partiene, som skal sørge for at vi lykkes med elektrifiseringen i Norge de neste årene i episode 8 av Grønn Sone.
